En hverdag preget av arbeidet

Når vi går inn i hverdagens mer rutinemessige del, tar arbeidet den største plassen. Far gikk til butikken for å åpne allerede klokka 0700. Mens vi bodde i Nonnegata kom han hjem til middag 1500, tok en liten høneblund i en stol, og var på vei til butikken igjen i løpet av en time. Så kom han hjem og var ferdig med dagen i syvtida om kvelden. Mor deltok også aktivt i butikken, mer etter hvert som alle barna var på skole, men nesten alltid på lørdager og andre travle dager. Arbeidet i huset tok også mye tid før hjelpemidlene gjorde sitt inntog. Klesvasken utførtes i størhuset med vaskebrett og stamp. Og det gikk lang tid etter krigen før miksmaster og andre kjøkkenmaskiner kom.

I hele perioden under oppveksten for oss barna, var ofte søndagsturen et vanlig innslag. Fotturer om sommeren og ski om vinteren, som regel i Bymarka. Det gikk med trikk til Ila, og gange derfra om vinteren, eller til Lian, Korsvika eller Vikhammerløkka om sommeren. Ofte ble turen avsluttet på Røroshytta, som ligger nær Lian. Bade far og mor var flinke på ski, og fortsatte med turmønsteret sitt til far var oppe i sekstiara.

Etter at vi anskaffet "Perstua" tilbrakte mor stort sett somrene der sammen med barna. Dessuten likte hun godt å ha med gjester, som kunne tilbringe ukevis sammen med oss. Far kom lørdag ettermiddag etter å ha stengt butikken, og da lå gjerne lukta av stekte vafler i lufta, mens barna ventet på ukebladene.

Hadde det noen betydning for barna at foreldrene hadde en frukt- og tobakksforretning? Vareutvalget besto jo også av sjokolade og godterier av alle slag, ukeblader, aviser og pocketbøker. Frukt var det bestandig rikelig med, far tok frukt som var noe beskadiget og skar vekk det daglige, og resten ble med hjem. En stamme på fire, fem ukeblader var fast uttak, Hjemmet, Norsk Ukeblad, Allers, Illustrert og Alle Kvinner. Pocketbøker kunne leses pent og bringes tilbake til returen. Synnøve husker dessuten med glede godteriposen i forbindelse med radiobarnetimen om lørdagene, en spisspose med innhold for en krone. Og posen fra "julenissen" var en kjær tradisjon gjennom mange juleaftener.

Det var av en eller annen grunn ingen sterk påvirkning på noen av barna for at de skulle fortsette med butikken. Synnøve fikk imidlertid et tilbud om at far ville kjøpe en frukt - og tobakkforretning i østbyen, men hun var ikke interessert. Det lå også i tiden at denne typen "mann og kone"- butikker kunne forsvinne, og alle vi barna innså at det var lange og slitsomme arbeidsdager som fulgte med en slik virksomhet. Det var derimot klart at det ble forventet skolegang utover det som var vanlig på den tiden, - bare 10 % tok artium i 50-årene. Jeg opplevde den gang at innstillingen til dette var forskjellig i mors og fars familie. Mens onklene på morsida bare blåste av omgangen med bøker, og ikke kunne se noen hensikt i dette, så slekta fra Sunnmøre generelt dette som veien framover for barna.

Familien ved mor og fars sølvbryllup i 1956.
(Klikk på bildet og du får et større bilde)

Med sin bakgrunn fra Sunnmøre og Røros, var det naturlig for mor og far med en nøysom livsførsel. Samtidig er det viktig å understreke at dette ikke resulterte i noen unaturlig påholdenhet, verken generelt eller overfor oss barna. Det vil vesentlig si at en tok vare på, og brukte de ressursene som fantes. Allerede under krigen når det var problemer å få tak i tøy, ble det vanlig å sy om gamle klær. Når et klesplagg var slitt av en større person, ble det sprettet opp og sydd om til en mindre. Da hadde en kunnet klippe vekk de slitte partiene.

Mor hadde en gammel sydame som kom en gang i året og sto for dette, og det sto på minst et tiår etter krigen.

Som et annet eksempel har jeg nevnt hvordan beskadiget frukt ble utnyttet, og ved siden av det barna spiste, la mor ned pærer og plommer til dessert om vinteren, og kokte eplemos på epler som var beskadiget. Det å kaste mat var belt forkastelig så nær krigen. Far tok også vare på alt som kom inn i butikken i form av treverk som ikke skulle returneres, for eksempel appelsinkasser. De gjorde han klare i butikken, slik at fjølene kunne buntes sammen og bringes hjem på en handkjerre så lenge vi ikke hadde bil, en jobb eldste sønn også fikk en gang i blant. På hytta var også vedhogging en fast syssel for far, sammen med å slå graset med ljå, og alle barna busker hvordan han på varme sommerdager sto nede ved hoggestabben, eller vandret med ljåen, innhyllet i en sky av fluer og annen åte. Hver helg når han kom på hytta hadde for øvrig far den lite trivelige jobben å tømme dostampen, som han grov ned.

Vedsjau. Til venstre fronten på Borgward'en.
(Klikk på bildet og du får et større bilde)

Det er nevnt at far ikke var særlig praktisk anlagt, men et handverk han likte var å mure eller støpe. Mye fritid til slike sysler hadde han ikke, fra lørdag ettermiddag når han kunne komme innover til hytta til ca 1700, til han dro tilbake søndag noe senere. Ferie sammenhengende mer enn ei uke husker jeg ikke han tok. Når en ser bildene i fotoalbumene deres, som dessverre ikke er kronologisk, kan en få inntrykk av at familien på et tidlig stadium tar mange turer til Røros og Sunnmøre. Enten kunne disse bildene være fra perioden under krigen, når butikken var stengt, eller man hadde så pålitelig og flink betjening at det gikk an å ta noe ferie.

 

Forrige avsnitt - Neste avsnitt

Tilbake til oversikt