Freden kommer

Da krigen tok slutt, var parolen at alt skulle bringes tilbake til "det normale" igjen. Det ville bl.a. si at de som disponerte butikklokalene måtte ut til fordel for leietakerne før krigen. Mor og far satt dermed atter med to forretninger. Trolig gikk det kort tid før de stengte forretningen i Olav Tryggvasons gate, vareutvalget var magert, og det var mange varer som var rasjonert mange år etter krigen, eller forretningene hadde kvoter.

En vare som sjokolade og andre slikkerier var det rasjoneringshefter på helt til 1949, likedan var ukeblader avsatt til en fastsatt kundeliste. Ved å ta alt over til den ene butikken, beholdt de altså mye av salget for begge, samtidig som de sparte betjening.

Det kan også hatt sitt å si at Anne Synnøve var i anmarsj, ekte fredsbarn som hun er, født 3. februar 1946. For noen år ble det derfor ikke så greit å ha mann - kone butikk, en del år var mor nå mest hjemme. Men lørdager og andre dager hvor det var ekstra travelt, ble barnevogna plassert på bakrommet.

Av etterdønningene etter krigen var denazifiseringsprosessene. Alle med medlemskap i Nasjonal Samling (NS) ble straffet på ulike måter, bl.a. fengsel, bøter og inndragning av formue. Men også alle med militær bakgrunn ble innkalt til retten for å gjøre rede for hva de hadde gjort ved krigsutbruddet og under krigen.

Far hadde jo en grei redegjørelse for det, og fikk sin militære grad som sersjant. Før krigen hadde han trolig graden furer, men gradene sersjant og furer ble etter krigen slått sammen. I en del år ble han regelmessig innkalt til repetisjonsøvelser.

Jeg husker i den forbindelse at i loftsbua lå en Schmeisser maskinpistol, som utgjorde en uimotståelig fristelse til å fikles med, heldigvis uten ammunisjon. Synnøve husker også hun var blitt fælen da hun fant mobiliseringsutstyret plassert i et høyt skap nede, og ikke skjønte hvorfor det var sånt i huset.

 

Forrige avsnitt - Neste avsnitt

Tilbake til oversikt