Forbedringsprosjekter på hus og hytte

Far tok stadig fatt på nye arbeider for å forbedre Nonnegata 15. Rundt 1948 foretok han en fullstendig rehabilitering av kjelleren. Den utvendige trappa fra fortauet til første etasje ble revet, lokalene i kjelleren som hadde vært et skomakerverksted, ble utvidet og modernisert slik at skomakeren også kunne drive skobutikk.

Nonnegata 15 under krigen, på bildet Odd Walter, Anstein og Helga.
(Klikk på bildet og du får et større bilde)

På gårdsiden av bygningen ble det bygget på slik at det ble innvendig trapp ned til kjelleren. Samtidig ble egen leilighet bygget om, slik at et værelse ble delt mellom et bad og en utvidelse av stua.

Far var også blant de første som innførte elektrisitet med 220 v spenning for hele gården. Lenge var det bare Trondheim og Istanbul som hadde 150 v, ble det sagt. Egen transformator sto nederst i entreoppgangen, og leieboerne måtte plutselig fornye alt elektrisk, men fikk selvfølgelig bedre utvalg og slapp fornyelser når endringen ble gjennomført for hele byen.

På hytta ble det også forbedringer, først ble det lagt opp takrenner, og utvendige tømmervegger ble panelt. Det ble også lagt inn elektrisitet. Ett av de første årene ble det reist et stabbur. Panel og reisverk ble saget av gran som ble tatt ned på tomta, og saget på nabogårdens "sagbruk".

Nonnegata 15 etter krigen, uten utvendig trapp.
(Klikk på bildet og du får et større bilde)

Det er en tydelig forskjell på mor og far, som vi kunne legge merke til. Far elsket nye prosjekter, som han gikk inn i med liv og lyst (Sunnmøringen?). Etter at han hadde gjort forbedringer på egne eiendommer, var det den samme entusiasme når vi bygde på Byåsen, kjøpte egne biler, når jeg bygde hytte og når Synnøve kjøpte Hellandet.

Mor var en annen type, jeg tror hun ubevisst bygde på at en del ting burde være som de var. At barna fikk egne biler, egne hytter og slik fjernet seg fra hennes kontroll, tror jeg hun så som truende. Hun var generelt redd for hva som kunne skje, med økonomi, trafikkulykker osv.

Mor var den som snakket om seg selv som den snarsinte, som bruste opp, men fort var ferdig med det. Det var en sannhet med modifikasjoner, i den senere tid var det mer slik at hun avsluttet kontakten for måneder, hvis noe hadde gått henne imot. Et trekk som gikk igjen hos broren Ole og søsteren Eva.

Far derimot var utrolig langmodig, innen familien opplevde vi nesten aldri han som sint. Verken erting innen familien eller skjennet til mor kunne bringe han ut av fatning. Det virket snarere som han vendte det døve øret til.

 

Forrige avsnitt - Neste avsnitt

Tilbake til oversikt